fredag, januar 22, 2016

Egget av Andy Weir. Oversatt av A.M.Jansen


Andy Weir, forfatteren av romanen:
The Martian. Som nå er blitt en oscarnominert film har skrevet en kort novelle. 

The egg - Egget
Du var på vei hjem da du døde.
Det var en bilulykke. Ingenting spesielt, men likevell dødelig. Du forlot en kone og to barn. Det var en smertefri død. Nødhjelpen prøvde å redde deg, men forgjeves. Kroppen din var så fullstendig ødelagt at det var bedre slik, stol på meg.
Og det var da du møtte meg.
"Hv...Hva skjedde?" Spurte Du. "Hvor er jeg?"
"Du døde," sa jeg likeglad. Ingen vits i å gå rundt grøten.
"Det var en... en lastebil og den skled..."
"Ja," sa jeg.
"Dø...Døde jeg?"
"Ja. Men det gjør ingenting. Alle dør," sa jeg.
Du så deg omkring. Det var intet. Bare deg og meg. "Hvor er jeg?" spurte Du. 
"Er dette livet etter døden?"
"Sånn noenlunde," sa jeg.
"Er du gud?" spør Du.
"Ja," svarte jeg. "Jeg er Gud."
"Barna mine... kona mi," sa du.
"Hva med dem?"
"Vil de klare seg?"
"Sånt liker jeg," sa jeg. 
"Du har akkurat dödd, og din viktigste bekymring er din familie. Det er bra saker."
Du så på meg med stor interesse. For deg, så jeg ikke ut som Gud. Jeg så bare ut som en vanlig mann. Eller kanskje en kvinne. Muligens en myndig skikkelse. Mer skolelærer enn almektig.
"Ikke vær redd," sa Jeg. "De klarer seg. Barna dine vil huske deg som perfekt på alle vis. De hadde ikke tid til å forakte deg. Konen din vil gråte på utsiden, men være hemmelig lettet. For å være ærlig gikk forholdet deres dårlig. Hvis det er til noen hjelp, vil hun føle seg skyldig for å føle seg lettet."
"Åh," sa du. "Så hva skjer nå? Drar jeg til himmelen eller helvete eller noe annet?"
"Ingen av delene," sa jeg. "Du vil bli gjenfødt."
"Åh," sa du. "Så Hinduene hadde rett,"
"Alle religioner har rett på sin måte," sa jeg, "Gå med meg."
Du fulgte etter og vi gikk gjennom tomrommet. 
"Hvor skal vi?"
"Ingen sted spesielt," sa jeg. 
"Det er bare fint å gå mens vi prater."
"Så hva er vitsen, da?" spurte Du. "Når jeg blir gjenfødt, blir jeg jo et blankt lerret, sant? Et spebarn. Så erfaringene mine i dette livet vil ikke bety noe-"
Jeg sluttet å gå og tok deg i skuldrene. 
"Sjelen din er mer fantastisk, vakker og enorm enn du noensinne kunne forestille deg. Et menneskesinn kan bare inneholde en bitteliten brøkdel av hva du er. Det er som å putte fingeren i et vannglass for å se om det er varmt eller kaldt. Du legger en liten del av deg selv inn i en beholder, og når du tar den ut har du alle erfaringene den hadde.
"Du har vært i et menneske de siste 48 årene, så du har ikke strukket ut enda og følt resten av din enorme bevisthet. Hvis vi ble her lenge nok, ville du begynt å huske alt. Men det er ingen vits i å gjøre det mellom hvert liv."
"Hvor mange ganger har jeg blitt gjennfødt, da?"
"Mange. Veldig mange. Og inn i mange forskjellige liv." sa jeg. "Denne gangen blir du en kinesisk jente i 540 e.kr."
"Vent, hva?" stammet Du. "Sender du meg tilbake i tid?"
"Vel, teknisk sett. Tid som du kjenner det eksisterer kun i ditt univers. Ting er anderledes der jeg kommer fra."
"Hvor du kommer fra?" sa Du.
"Jada," forklarte Jeg "Jeg kommer fra et sted. Et annet sted. Og det er andre som meg. Jeg vet at du vil vite hvordan det er der, men ærlig talt ville du ikke forstå."
"Å" sa du, litt nedtrykt. "Men vent. Hvis jeg blir gjennfødt andre steder i tid, kunne jeg ha pratet med meg selv."
"Jada. Skjer hele tiden. Og siden begge livene bare er beviste på sin egen livstid vet du ikke engang at det skjer."
"Så hva er vitsen?"
"Tuller du?" spurte Jeg. "Tuller du? Du spør meg om meningen med livet? Er ikke det litt stereotypisk?"
"Vel det er et fornuftig spørsmål," fortsatte du.
Jeg så deg i øynene. "Meningen med livet, grunnen til at jeg skapte hele dette universet, er for at du skal modne."
"Mener du menneskeheten? Vil du at vi skal modne?"
"Nei, bare deg. Jeg skapte dette hele universet til deg. Med hvert nye liv blir du modnere og en større og smartere inteligens."
"Bare meg? Hva med alle andre?"
"Det fins ingen andre," sa Jeg. "I dette universet er det bare meg og deg."
Du så tomt på meg. "Men alle menneskene på jorden..."
"Alle er deg. Forskjellige inkarnasjoner av deg."
"Vent. Jeg er /alle/!?"
"Nå begynner du å forstå," sa Jeg, med et gratulerende slag i ryggen.
"Jeg er hvert eneste menneske som noen sinne har levd?"
"Eller som noensinne vil leve, ja."
"Jeg er Jens Stoltenberg?"
"Og du er Albert Einstein," la Jeg til.
"Jeg er Hitler?" sa Du forferdet.
"Og du er alle han drepte."
"Jeg er Jesus?"
"Og du er alle som fulgte ham."
Du ble stille.
"Hver gang du drepte noen," sa Jeg, "drepte du deg selv. Hver person du har hjulpet, er deg selv. "Hvert lykkelige og triste øyeblikk noensinne erfart av noe menneske, eller vil bli, erfart av deg."
Du tenkte lenge.
"Hvorfor?" spurte Du meg. "Hvorfor gjøre alt dette?"
"Fordi en dag, vil du bli som meg. Fordi det er det du er. Du er en av min art. Du er mitt barn."
"Hva," sa du, mistroende. "Mener du at jeg er en gud?"
"Nei. Ikke enda. Du er et foster. Du vokser enda. Når du har levd hele hvert eneste menneskeliv noensinne, vil du ha vokst nok til å bli født."
"Så hele universet," sa du, "det er bare..."
"Et egg." svarte Jeg. "Nå er det på tide å begynne ditt neste liv."
Og jeg sendte deg avgårde.

Om filmen, klikk her!
Se Andy Weir på YouTube - Talks at Google:
https://youtu.be/gMfuLtjgzA8