onsdag, desember 02, 2015

Sjokoladens kraft


Året er 1950
Det er adventstid, mye snø og kaldt. Under ti grader minus.
Vi bor i en hytte på Jonsvatnet.
Det er fridag vi har skole bare annenhver dag.
På fridagene er det om å gjøre å komme seg raskest mulig avgårde for å besøke de to kompisene mine som bor på en gård en kilometer unna.
Når snøen nå er kommet er det selvsagt med ski på bena, som gjelder. Vi lager en liten hoppbakke og er alle tre "verdensmestere" i hopping.
Min far, Henry Charles, bodde ikke sammen med oss.
Mor og far var skilt og jeg bodde hos mor i ukedagene og hos far i helgene.
Far arbeidet på Nidar Chocoladefabrikk.
Mange ganger hadde jeg fortalt kompisene mine om hvilken opplevelse det var å besøke sjokoladefabrikken.
Lukten av sjokolade som fylte ikke bare fabrikken. Kakaobønnene som kom fra Afrika med båt i 50 kg's sekker var ikke brent. Nidar hadde sitt eget kakaobrenneri i øverste etasje av det store bygget i Ulstadløkkveien. Når dampen fra brenneriet ble sluppet ut spredde det seg en lukt av brent kakao over hele boligområdet, Boligan og Lamo'n.
Det lukta likedan som når vi kokte kakao og melk hjemme på kjøkkenet.
Denne dagen ute i snøen var igjen en fin anledning til å fortelle om Nidar. Om hvordan marsipan ble laget og formet til forskjellige figurer. Og hva var vel mer naturlig enn å si:
“Kanskje vi skal dra til byen å besøke faren min på Nidar?”
Alle tre var enige om at det var en god idè, og avsted starter vi på en mer enn 10 km lang vei til byen og sjokoladefabrikken. Vi var syv år og hadde ingen tanke på hvor lang tid det ville ta. Bare trasket ivei.
Etter en tid kom det en mann med hest, slede og et tømmerlass. Han stoppet og spurte om vi skulle langt avsted.
Jeg fortalte som sant var at faren min jobba på Nidar Chocoladefabrik i Ulstadløkkveien i byen.
"Hopp opp på tømmerlasset så kan dere sitte på tømmerlasset. Jeg skal til byen og kan like godt kjøre forbi Nidar. Det er bedre enn at dere skal gå den lange veien" sa tømmerkjøreren.
Vi ble plassert på tømmerlasset på vei til det store "sjokolade eventyret".
Det ble en lang og kald kjøretur fra Jonsvatnet til Nidar. Tre stivfrosne 7 åringer ble sluppet av utenfor Nidar, klar for neste etappe av eventyret.
Fyrhuset var en av mine yndlingsplasser. Det var plassert akkurat ved inngangen til fabrikken og vi søkte tilflukt der hos fyrbøter Røkke som jeg kjente godt fra mange besøk hos han sammen med far. Der var det også godt og varmt.
Vi ble godt motatt, selv om Røkke var overrasket over å se meg på en ukedag hvor jeg ikke skulle være i byen. Vi kom oss i varmen og ikke lenge etter kom far. Han var ikke bare overrasket, men også sjokkert over å se oss.
Det ble mange spørsmål å svare på:
Hvorfor vi kom?
Hvordan hadde vi kommet oss til byen?
Var mor og foreldrene til kompisene mine informert om at vi hadde reist?
Far måtte først og fremst sørge for at det gitt beskjed til mor og foreldrene om at vi var i god behold før han tok oss med på en omvisning i fabrikken.
Vi fikk se alt.
Kakaobrenneriet, dropskokeriet, sjokoladeproduksjon og ikke minst marsipanproduksjonen som gikk på høygir nå like før jul.
Vi fikk med oss en stor pose med smaksprøver av et rikholdig utvalg av Nidar sine produkter. Det var også prøver på viltsaus og karamellpuding. Noe som sikkert var med på å dempe reaksjonene til foreldre som må ha vært veldig urolig for hvor vi hadde tatt veien. Og det var tre veldig forøyde gutter som forlot fabrikken ved arbeidstidens slutt.
Min far tok bussen sammen med oss opp til Jonsvatnet og fulgte oss hjem. Deretter måtte han selv gå hele veien fra hjem til Biskop Grimkjells gate 6 fordi den siste bussen for dagen hadde gått.
Husker ikke om det noen gang ble snakket om hvilke reaksjoner mine kompisers foreldre hadde da de kom hjem.
Min mor ga iallefall meg ris på rompa, for første og eneste gang.