onsdag, august 02, 2017

Panoramanatten: Fisketur med Stephan


Stephan Østensen og jeg på en magisk fisketur hvor vi fisket nok makrell til å egne kveitvaden med 38 kroker. Den ble satt utenfor Hundsøya i retning Seiskjæret. Se bildene på linken under:

tirsdag, august 01, 2017

Havboka: Morten Strøksnes, Book of the week BBC4


http://www.bbc.co.uk/programmes/b08yn9nh
Også intervju med National Geographic, klikk her!



   
   

Hvorfor leser vi ikke Magnhild Haalke: Adressa 31.07.2017 Terje Eidsvåg

Hvorfor leser vi ikke Magnhild Haalke?
En av tidenes beste trønderske romaner har blitt en for godt bevart hemmelighet. Trøndere burde mase mindre om Duun og mer om Magnhild Haalke.








BØR FRAM I LYSET: : MAGNHILD HAALKE FRA VIKNA ER EN UNDERKJENT NORSK FORFATTER SOM BURDE VÆRT GJORT TILGJENGELIG FOR NYE LESERE. HENNES BESTE ROMAN FORTJENER ET NYTT PUBLIKUM, SKRIVER VÅR KOMMENTATOR OM «ALLIS SØNN», SOM GA HENNE INTERNASJONALT GJENNOMBRUDD PÅ 1930-TALLET.FOTO:LEIF ØRNELUND, OSLO MUSEUM

De siste åra er rekke «gamle» bøker løftet fram i lyset igjen. Tidvis til overveldende suksess, med nylansering av John Williams' «Stoner» i 2014 som stjerneeksempel. Universitetsromanen fra 1965 har blitt et litterært fenomen over store deler av verden, lenge etter forfatterens død.

Hans Falladas Berlin-roman om diskret tysk motstandskamp under krigen, «Alle dør alene», har fått lignende skjebne. Den ble utgitt på tysk i 1947, samme år som forfatteren døde, og kom først på norsk i 1954. Den har blitt bestselger igjen etter internasjonal nylansering i 2010. Lucia Berlin døde i 2004, etter sporadisk publisering på 70- 90-tallet. I 2015 kom et utvalg av hennes noveller, «A Manual For Cleaning Women» til internasjonalt gjennomslag.
Bokbransjen internasjonalt virker langt bedre enn i Norge til å løfte fram glemte eller oversette perler. Etter å ha lest «Stoner» stilte jeg i 2014 spørsmål om det ikke var norske bøker som burde løftes fram på lignende vis, og foreslo Arthur Omre, Cora Sandel og Olav Duun som kandidater.
Noen måneder senere skrev Morgenbladets litteraturkritiker Bernhard Ellefsen en artikkel om en roman han omtalte som et «glemt mesterverk» i norsk litteratur, Magnhild Haalkes «Allis sønn» fra 1935. Til overmål en trøndersk roman, av forfatteren fra Vikna i Nord-Trøndelag. Hun debuterte først i en alder av 50, men skrev en lang rekke bøker før hun døde 99 år gammel i 1984.
Jeg hadde ikke lest noe av Magnhild Haalke før i sommer. Det er synd, for det er neppe skrevet mange trønderske romaner bedre enn hennes debut «Allis Sønn» fra 1935. Det er ingen grunn til å rakke ned på Olav Duun, for boka står åpenbart i arv til hans forfatterskap, i miljø, språk og delvis i tematikk. Likevel snakker nok Haalkes roman sterkere til dagens lesere enn de fleste av Duuns bøker.
«Allis sønn» er stramt fortalt med store dyp. Skildringen av ei mor og hennes vesle sønn, hennes svigerforeldre og en fraværende barnefar på ei øy i Nord-Trøndelag, er mer skakende og utfordrende enn det meste som er skrevet av værbitte familiedrama. Forholdet mellom Allis og svigermor og bestemoras daglige stikk mot barnebarnet, gir en psykologisk thriller om bygdedyr, smålighet og det å være annerledes.
Hvorfor i all verden er ikke romanens kvaliteter formidlet bedre? Utover prisverdige lokale initiativ, er forfatteren og hennes litteratur nærmest radert ut av norsk litterær offentlighet. Skyldes det at hun skrev fra Utkant-Norge, er kvinne og at mange av hennes bøker ble stemplet «kvinnelitteratur»?

Per Thomas Andersens «Norsk Litteraturhistorie» på nærmere 800 sider, kom i nytt opplag i 2012. Der er ikke Magnhild Haalke nevnt i det hele tatt. Ei heller «Allis sønn», til tross for at boka speiler norsk litteratur fra saga til samtidslitteratur og rommer rundt 1000 navn og nærmere 2500 verk i registeret.
Det er grovt urettferdig og pinlig at «Allis Sønn» og Haalkes forfatterskap er plassert blant glemmebøkene. Norske bokhandlere, som på nett kan friste med millioner av titler noen klikk unna, har ikke en eneste Haalke-bok tilgjengelig. Det står i grell kontrast til samtidens mottagelse av «Allis sønn». Boka fikk strålende anmeldelser i Norge, og ble i løpet av få år oversatt og lansert i blant annet USA, Frankrike, Storbritannia og Sverige.

Adresseavisens anmelder kalte boka «En oppsiktsvekkende god debut » i oktober 1935. Marius Sandvei skrev at «Jeg vet aldri jeg har lest en bok med en så besettende uhyggestemning over sig», og hevdet at Haalke ikke sto tilbake for Undset, Vesaas og Hoel. New York Times anmeldte i 1938 Haalkes bok over en halv side og roste den for «eksepsjonelt gode passasjer av innsikt og sympati ».
Få norske 70–80 år gamle romaner har stått seg bedre enn «Allis Sønn». For å lese den i dag må man til bibliotek, antikvariat eller loppemarked. Boka ble siste gang bredt lansert som månedens bok i Den norske Bokklubben i august 1984, to måneder før forfatterens død.

Ikke alle forfatterskap og bøker tåler tidens tann. Det er gode grunner til at de fleste bøker har begrenset liv. Så er det noen bøker som bør hentes fram og være tilgjengelig, fordi de både er uttrykk for sin tid og framstår omtrent like sterk og skakende, lenge etter at de ble skrevet. 
«Allis sønn» er ei slik bok, Magnhild Haalke er en slik forfatter.

Du kan bestille boken, Allis sønn, hos:
Bok På Nett, se linken under:
http://www.bokpanett.no/produkt/kategorier/skjonnlitteratur/allis-sonn-magnhild-haalke-1